Kunstner som gründer


I dette intervjuet forteller Benedicte Aubert Ringnes, en kunstner med fartstid fra filmindustrien, om sitt virke som kunstner, om glemte heltinner og om beinhard jobbing.

Written by: Victoria Wæthing

20.05.2021

Del på TwitterDel på FacebookDel på TwitterDel på Twitter

Ideen om den inspirerte kunstneren som sitter foran sitt lerret med pensel og et melkeglass med rødvin, er langt fra hverdagen som selvstendig næringsdrivende. For det er nettopp det en kunstner er. Det handler om lange arbeidsdager, salg og produksjon.

Der det startet

— Jeg har alltid malt, og jeg har alltid hatt en dragning mot det kreative. Da jeg skulle begynne å studere, fant jeg imidlertid ikke helt det rette kreative studiet for meg, så jeg endte opp med å begynne å studere film. Det passet meg ypperlig, særlig fordi det også var så mye praktisk arbeide. Det mestret jeg. Jeg synes nemlig at både grunnskole og videregåendeskole var ganske slitsomt. Men, det hele løsnet da jeg fant et studium som var riktig for meg, da endte jeg plutselig opp med toppkarakterer og Deans list.

— Det som gjorde størst inntrykk på meg da jeg studerte, var en besøkende professor fra bransjen som sa: Ikke bry dere om karakterene, det er hva dere har produsert under studiene som vil hjelpe dere å få jobb.

— Dermed produserte jeg masse under studietiden. Snek ut utstyr fra skolen om natten og produserte etterhvert både musikkvideo for MTV og reklamefilmer. Vi lagde reklamefilmene gratis mot at selskapene betalte broadcasting. Da fikk vi kontakter, og vi hadde erfaring og produkter å vise til.

Selv med prisvinnende kortfilmer på repertoaret, var det ikke enkelt for Benedicte å komme tilbake fra studiene i Australia og få jobb i norsk filmindustri.

— Jeg kjente ikke bransjen i Norge og måtte praktisk talt gå med lua i hånden og be om å få være med på prosjekter. Fordelen var jo at jeg ikke visste hvor store mange av disse produsentene og regissørene var – så jeg gikk rett til topps – og fikk napp. I løpet av årene jeg jobbet med film i Norge, fikk jeg muligheten til å være med på mange store prosjekter og prisvinnende filmer. En fantastisk erfaring.

Utvalg av Benedictes virker på utstilling.

Fra filmen til kunsten

— Så hvorfor gikk du fra film til kunst?

— Da jeg arbeidet med en skrekkfilm, jobbet jeg hele dagen fra tidlig morgen til langt på kveld. Noe måtte jeg gjøre for å holde i gang mitt eget kunstneriske virke. Jeg begynte å sette sammen story boards, leke meg med ulike teknikker og stake ut det som skulle bli mitt eget kunstneriske uttrykk.

— Jeg fikk etterhvert en glitrende mentor som viste meg hvordan jeg kunne utvikle teknikken og produsere ferdige verk. Men jeg gjorde det hele litt i det skjulte- helt til mentoren min ringte meg og sa at nå var det jammen på tide med en utstilling. Da leide jeg like godt «Ingensteds» og stilte ut 19 verk.

— Og da var det gjort?

— Nei, så enkelt var det ikke. Jeg bestemte meg for å gå «all in» ett år. Jeg hadde lagt av litt penger og leide meg et stort atelier der jeg kunne tilbringe dagene med å produsere. Jeg har aldri angret på det valget, men det er langt fra noen glamorøs hverdag. Jeg har tre barn, og tiden jeg får til å lage bilder kan være midt på natten eller grytidlig på morgenen. Naturligvis er det viktig å være inspirert, men det handler også om å komme seg på jobb og produsere.

— Mange tror at kunstnere lever litt på siden av et vanlig arbeidsliv, men selv om arbeidstiden kan være relativt fleksibel, er det mer naturlig å sammenlikne kunstneren med en gründer. Min kunst er jo tilsvarende en som skaper et selskap. Du skaper noe som du håper noen vil kjøpe. Jeg kan jo ikke leve av kunsten hvis det ikke er et marked. På den annen side: Jeg produserer bare det som inspirerer meg, ikke det som nødvendigvis er det et marked trenger eller liker. Det er jo en fundamental forskjell fra en gründerbedrift som skaper et produkt for et marked som ønsker nettopp det produktet.

– Og det er jo ikke et selskap. Du jobber faktisk alene…

— Det har du rett i. Men akkurat det med kollegaer og faste arbeidstid har jeg aldri savnet. Når jeg først er inspirert, vil jeg bare være alene og jobbe meg inn i min egen verden. Akkurat det er vel en ulempe ved å jobbe så mye alene, man blir veldig sentrert om sin egen lille verden. Jeg går hundre prosent inn i verket med fullt fokus på alle små detaljer. Kanskje burde jeg brukt noe av tiden på å faktisk å skrive mailer til massevis av gallerier og stå på med salgsarbeid. Jeg vet om mange kunstnere som er gode der, og det lønner seg jo. Men det er begrenset hva man rekker.

Mannsdominert bransje

— En undersøkelse som ble foretatt av Henie Onstad-senteret og Equality Check, viser at av 130 000 verk i norske samlinger, var bare 10 prosent laget av kvinner. Oppfatter du at kunstbransjen er svært mannsdominert?

— Det er vanskelig for meg å si. Jeg tror ikke det er slik at kvinner ikke får støtte eller ikke blir kjøpt opp fordi de er kvinner. Det jeg kan uttale meg om, er hvordan jeg har blitt behandlet i bransjen, og der har jeg ingenting å utsette på mennene. Det er trist å si det, men jeg har opplevd at kvinner ofte har vært kjipere enn menn. Mange av de mennene jeg har møtt, har vært gode mentorer og heiet meg frem.

“Det er kult å trekke frem damer som var så dyktige, men som kanskje ikke har fått den heder og ære som de burde hatt.

Glemte heltinner

I den siste serien din med norske idoler, har du særlig fremhevet en kvinne. Kan du fortelle litt om det?

— Det er alltid en tanke bak alt jeg lager, jeg gjør research i forkant og vil fortelle en historie. Den siste utstillingen handler om å trekke frem våre ski-idoler, men det handler også om personene. Jeg ønsker å hedre menneskene, ikke bare bragdene.

— Kvinnen du refererer til, har kanskje lidd samme skjebne som mange andre kvinner og tildels blitt glemt av historien, nemlig Johanne Kolstad. Hun hadde fire verdensrekorder i hopp. Hun hoppet 72 meter i 1938, men i Norge målte de ikke offisielt hvor langt kvinner hoppet på den tiden. Kvinnehopp var underholdning, ikke sport. Så Johanne Kolstad dro til USA, der de tok henne seriøst som idrettsutøver.

— Bildene mine forteller historien om denne kvinnen, og nå henger disse bildene både på Frognerseteren og på Høyskolen Kristiania. Det er kult å trekke frem damer som var så dyktige, men som kanskje ikke har fått den heder og ære som de burde hatt. Da har jeg utrettet noe. Kall det mitt lille feministiske bidrag. •